Vår tids dobbeltmoralisme mot Israel

av Manfred Gerstenfeld

Dobbeltmoralismen når det gjelder Israel har gjennomsyret store deler av vår tid. Man finner dette fenomenet i FN og i mange av organisasjonens sær organer, i ulike lands regjeringer inkludert vestlige, i de store mediehus – hvor BBC er det best dokumenterte tilfellet, i akademiske institusjoner, frivillige organisasjoner, liberale kirker etc. etc.

Definisjonen på dobbeltmoralismen er ganske enkel. Cambridge Ordboken forklarer det rett ut: ”En standard eller regel for god oppførsel som på urettferdig vis kreves bare av noen grupper, men ikke av andre.”  At bruken av dobbeltmoralismen mot jødene har vært kjernen i antisemittismen gjennom århundrene har ofte blitt akseptert.

Natan Sharansky i sitt forsøk på å studere antisemittisme vedrørende Israel, oppfant 3D-prøven: demonisering, dobbeltmoralisme og delegitimering. I EU defineres manifestasjoner av antisemittisme som retter seg mot Israel, som krav til standard i Israel som kun forventes av Israel og ikke noe annet demokratisk land.

Syv kategorier

Dobbeltmoralismen kan deles opp i syv kategorier, noen av dem overlapper hverandre. Den viktigste kategorien er de ensidige fordømmelsene og den ubalanserte pressedekningen. Den nylig avholdte tredje Durban konferansen i New York var nok et eksempel på den hyppige bruken av doble standarder mot Israel i FN miljøet.

Enda et eksempel: Det amerikanske målrettede drapet på Osama Bin Laden i 2011 ble hyllet av FNs Generalsekretær Ban Ki Moon. Drapet på HAMAS lederen Sheikh Yassin i 2004 av Israel ble fordømt av daværende Generalsekretær Kofi Annan.   Europarådet, sammen med regjeringene i Storbritannia og Frankrike, sammen med mange andre, reagerte med denne samme dualismen.

 En annen kategori dobbeltmoralisme er selvpålagt sensur eller utelatelse av vesentlig informasjon som ville gitt en balansert fremstilling. Etter lynsjingen av to israelske reservister i Ramallah i år 2000, skrev Ricardo Christiano i den italienske statskanalen TV RAI et brev til palestinerne hvor han forklarte at det var en annen italiensk tv stasjon som hadde filmet og sendt bildene av lynsjingen. Han understreket i brevet at han selv ville aldri ha offentliggjort slike bilder.

En tredje kategori er mangel på proporsjoner. Media og en rekke private organisasjoner ser på Israel gjennom et forstørrelsesglass og rutinemessig ignorerer alvorlige overgrep i muslimske stater.

For det fjerde har man et mønster av å blande seg inn i innenriks politiske israelske anliggender. Nick Klegg, leder for Liberalerne i England og Vise Statsminister i Storbritannia uttalte at interessene til det israelske folket ikke blir ivaretatt av den israelske regjering. Man burde spørre om han har kommet med tilsvarende uttalelser vedrørende Zine Al Abibine Bin Alis regjering i Tunis, eller Husni Mubaraks regime i Egypt og en hel rekke lignende regimer.

 En femte kategori er diskriminerende handlinger. Et eksempel blant mange er den norske stats pensjonsfond som boikottet aksjer i israelske selskaper, samtidig som de beholdt aksjer i selskaper som tydelig driver med uetisk virksomhet. Og vi har mange andre eksempler. Dore Gold forteller at da han var Israels ambassadør til FN klarte de arabiske statene å få til en hastesamling i FNs Generalforsamling for å diskutere bygningsarbeid på Har Homa. Gold dokumenterte at det har aldri forekommet tilsvarende hasteinnkalte samlinger verken når Sovjetunionen invaderte Afghanistan eller Tsjekkoslovakia, når Vietnam invaderte Kambodsja, eller når Tyrkia angrep Kypros.

En sjette kategori er den integrerte implementeringen av denne  dobbeltstandarden i internasjonal rett.

En syvende kategori dobbelthet er den minst kjente. Man kan kalle dette humanitær rasisme. Denne forventer mindre ansvar hos antatt svakere stilte folkegrupper eller ikke hvite folkegrupper.  Dette er rasisme, for jo mindre man blir stilt til ansvar for sine handlinger jo mer vil man miste integritet og respekt.  Forfatteren Ayan Hirsi Ali fortalte meg at da hun studerte sosial fag i Nederland ble hun direkte undervist at rasisme kun utføres av hvite folkegrupper.

Dette stemte ikke med hennes personlige erfaringer:

”Min familie i Somalia oppdro meg til rasisme og fortalte meg at vi muslimer er meget overlegne de kristne kenyanerne. Min mor ser på kristne i Kenya som halvaper.” (Intervju med Ayaan Hirsi Ali: ”Sammenligning av den israelske realitet med nederlandske” i European-Israeli Relations: Between Confusion and Change, (Jerusalem: JCPA and Adenauer Foundation, 2006)

Typisk for humanitære rasister er det å anklage Israel for hva de enn gjør i selvforsvar mot terrorisme. Palestinsk ansvarlighet for selvmordsbombere, rakettangrep og glorifisering av mord på sivile blir i beste fall nedprioritert.

Mange individer og organisasjoner som implementerer denne dobbeltmoralismen mot Israel gjør det helt konsekvent. Deres uttalelser og handlinger kan lett følges på internett. Man trenger ikke følge med på alle hele tiden, men ta tak i noen av disse antisemittiske miljøene og følge med på dem. Mange mennesker er feige.  Mange vil henge seg på den antisemittiske bølgen, men bare frem til den eksponeres. Klarer man å påvise hva dette egentlig er, vil antall utspill av denne type reduseres.

Dr Manfred Gerstenfeld har publisert 20 bøker. Flere av disse adresserer antisemittisme og anti-israelisme, herunder Antisemittismen i Norge.